Tanken slo meg i sted. Når ga jeg et kompliment sist? Når sa jeg noe fint til et annet menneske, når roset jeg et annet mennesket for en kvalitet, særpreg eller utseende?
Jeg pleier ofte å si til mannen min at han er snill. Og jeg sier takk om han henter noe til meg for eksempel. “Takk, du er så snill!”. Men er det godt nok?
Vi bør være flinkere, de aller aller fleste av oss, å kunne gi et kompliment til de vi omgir oss med. Ikke bare våre nærmeste, men også de andre rundt seg. Ser du noen har en fin jakke, så si det vel! Jeg mener, man skal ikke akkurat løpe bort til noen, rykke tak i dem og i ren desperasjon hyle “fy faen så fin jakke du har!!”. Men om man sitter ved siden av noen på bussen, eller på ventekontoret, eller står i kø, så kan man på en hyggelig måte si at man synes jakken er fin, og at vedkommende kler den.
Har du noen gang fått et slikt kompliment? Jeg har opplevd det et par ganger. Å fy søren for en bra dag det blir! Å kjenne den gleden og varmen spre seg i hele kroppen, det er jo utrolig godt da!
Så fra i dag av, går min oppfordring ut til dere; Gi minst et kompliment om dagen! Si noe fint om et annet menneske – til det mennesket! Jeg skal i alle fall bli mye flinkere til det.
Disse fantastiske bildene.. Man kan ikke annet enn å bli sjarmert og la hjertet smelte helt av disse små hjerteknuserne!
Det nærmer seg advent. Den koselige ventetiden fram mot jul. Tiden hvor adventsstaker og adventsstjerner lyser opp i vinduer, utelysene skaper en feststemning i hagene og mennesker innenfor de tusen hjem inntar en modus som handler om å være snille med hverandre og kose seg med klementiner, gløgg og kongerøkelse.
Jeg elsker advent og jul. Rett og slett. Jeg venter et helt år på at denne varme tiden – jeg venter faktisk helt fra den dagen julepynten finner veien til eskene sine igjen. Tiden hvor jeg tillater meg å hente fram barnsligheten min og utøve den helt uhemmet. Det bor ingen barn her, men i adventen er det både barne-tv og herlige familiefilmer i luften i huset vårt. Lydene blander seg sammen kongerøkelsen, gløggen og klementinene.
Adventskalendere åpnes hver dag. Julegaver pakkes. For jeg er nemlig ferdig med julehandelen allerede. Jeg slipper å stresse rundt som en ojoj. Det gjør jeg aldri forresten, selv om jeg kan være sent ute med handelen.
Jeg baker litt. I år skal jeg lage sylterull og kjøttrull alene for første gang. Men jeg lar meg ikke stresse. Tvert om! Jeg slipper skuldrene i denne tiden, og setter gjerne et par timer av om kvelden til litt kokkelering på kjøkkenet. Det blir ikke stress når jeg koser meg med det!
Nei, nå gleder jeg meg til adventen synker over oss. Og overser alle som stresser og synes at jula er noe herk. For det er nå barnet i meg virkelig får leve ut.
Dette er en superenkel rett å lage!
Bland stekt bacon og purreløk i en ildfast form.
Hell over kokt makaroni.
Bland godt.
1 pose med Hollandaisesaus…
…helles over makaroniblandingen…
…og blandes godt inn.
..så har man revet ost over.
Jeg bruker Jarlsberg.
Etter ca 20 minutter i stekeovnen ser formen slik ut, og den er klar til servering – gjerne med en salat og et godt brød ved siden av.
3 kara gifte seg. NR1 gifter seg med en jente fra Oslo. Han krever at hun skal stelle huset. Første og andre dagen ser han ingen forskjell, men tredje dag er huset strøket. NR2 gifter seg med en jente fra Trøndelag. Han krever at hun skal stelle huset og at middagen står på bordet når han kommer fra jobb. Det går noen dager, men så ser han at hun har gjort det han krever. NR3 gifter seg med en jente fra Troms. Han krever at hun skal stelle i huset, middagen skal være utsøkt, klærne vasket og skjortene strøket. Han ser ikke noe de første dagene, men fjerde dagen kan han se litt på venstre øye og kan bevege høyrearmen såpass at han får smurt seg ei brødskive.
Du vet sikkert hva jeg mener når jeg sier at man får “klump i magen”. En uro, en uvisshet, en viten om at noe kan være galt. Alvorlig galt. Og når tankene begynner å svirre, ja, da er det ikke så enkelt å finne tilbake til roen ett hundre prosent. For selv om man avfeier ting som “pytt pytt, det går sikkert bra”, så ligger den uroen i bakhodet som en liten brodd fra en hissig, truet bie.
I går, på selveste bursdagen min, satt jeg på venterommet på gynekologisk poliklinikk på sykehuset. Jeg kjente pulsen slå høyere enn normalt. Og jeg var klam i hendene. For jeg visste at jeg godt kunne få en beskjed som ikke var positiv. En beskjed som sa at noe var alvorlig galt. Likevel fokuserte jeg så godt jeg kunne på det positive. De vanlige celleprøvene hos legen var ok. Men det kunne likevel være noe alvorlig som har utløst endel plager.
Uvissheten tvinnet seg i magen. Og jeg tenkte på hvordan jeg kom til å reagere om jeg fikk denne fryktede beskjeden. Hvordan jeg skulle klare å si det til mine nærmeste. I nesten samme sekund som jeg tenkte disse tankene, så feide jeg de avgårde og kalte meg selv for irrasjonell. Ikke ta sorgene på forskudd.
Men brodden og uvissheten fortsatte å tvinne seg som en tourniquet.
Minuttene snek seg avgårde. Jeg var selvfølgelig alt for tidlig ute. Var det ikke min tur snart? Febrilsk knoting med Iphone, sjekket twitter og facebook. Sjekket mailen også. Og twitter. Og facebook. Og twitter igjen.
Så ble det min tur. Alt var egentlig fort unnagjort. Sannhetens time. Endelig skulle jeg få et svar.
“SI DET DA!” Lysten til å rope ut var definitivt til stede.
Lettelsen kom med et brus av øresus og hjerteslag. Jeg smilte da jeg gikk ut sykehusdøra. Hele kroppen min var i en rus av lettelse. I ettertid kan jeg tenke at det bare var dumt å frykte. Dumt å ta sorgene på forskudd. Men uvissheten, den var som en klo jeg ikke klarte å kvitte meg meg.
Oppskriften jeg bruker til tøflene er følgende:
Størrelse:
(2) 4-6 (8-10) år Dame (Herre)
Garn:
Jeg har brukt Artic fra Trysil Garn
Garnmengde:
ca 2 nøster på damestørrelse
Pinnestørrelse:
6 mm (strømpepinner og rettpinner/rundpinne)
Legg opp med dobbelt garn (28) 30 (33) 35 (38) masker. Begynn med vrangt på brangen og strikk glattstrikk fram og tilbake. Første og siste maske strikkes hele tiden rett = kantmasker. Når arbeidet måler (12) 15 (17) 19 (22) cm, settes maskene over på strømpepinner. Fortsett med glattstrikk rundt.
Når foten fra sammenføyningen måker (5) 6 (7) 8 (9) cm, felles (3) 0 (3) 0 (3) masker jevnt fordelt = (25) 30 (30) 35 (35) masker. Strikk 2 omganger uten felling.
Fell for tåen ved å strikke 3 rett, 2 rett sammen omgangen rundt. Strikk 1 omgang uten felling. Strikk 1 rett, 2 rett sammen omgangen rundt. Strikk 1 omgang uten felling. Strikk 2 rett sammen omgangen rundt = (5) 6 (6) 7 (7) masker igjen. Trekk tråden gjennom maskene, stram til og fest godt.
Sy sammen tøflene bak (fra hælen og opp).
Nå kan mønster/motiv/bokstaver lages. Bruk garn som er egnet for toving, og bruk en filtnål til å dytte garnet (mønsteret) godt ned i tøffelen. Hvis man ikke får det festet godt nok, vil det løsne under tovingen.
Tøflene toves i vaskemaskin på 60 grader med vanlig vaskepulver. Jeg pleier å kjøre to par tøfler samtidig, og har en feltbukse sammen med tøflene. Dongeribukse anbefales også etter hva jeg har lest, men jeg knabbet ene feltbuksa til mannen 
Etter tovingen strekkes og formes tøflene før de settes til tørk.
Intet hokuspokus!
Da har enda et par tøfler sett dagens lys. Denne gangen har jeg laget mønster ved hjelp av en filtnål. Kjempemoro!
Bilde før og etter toving:
Jeg hadde egentlig lovet meg selv å ikke skrive om rettssaken i Kongo, hvor Moland og French er dømt til døden for spionasje og drap. Og jeg lover, jeg skal ikke synse og mene om denne saken.
Jeg vil bare dele en link med dere. Linken til Fredrik Græsviks blogg. Fredrik Græsvik er en dyktig journalist, og jeg synes han rapporterer med et utrolig engasjement og innsikt som få kan utføre. Han belyser flere sider av rettssaken i Kongo, og hans siste blogginnlegg omhandler blant annet om det er etisk riktig å eksponere Moland i media når han er så syk som han åpenbart er.
Bloggen til Fredrik Græsvik er interessant, jeg anbefaler dere å ta en tur innom den!
Som en usynlig pust danser den i vinden. Styrer den hit og dit. Fjærlette bevegelser, en liten runddans før den flyr videre. I det jeg tror den vil lande, skyter den fart og danser videre.
Den er hvit. Med små, silkemyke hår og en spenstig kropp. Den lar vinden leke med seg, sammen danner de et flott par som danser den vakreste wienerwaltz. I myke, herlige bevegelser flyter de avgårde. Utfyller hverandre perfekt.
Den kom dalende tilsynelatende fra ingensteds. Den fanget bare oppmerksomheten min i det jeg kikket opp i luften for å se om skyene hadde blitt mer grå. Der, med en grå bakgrunn som fikk fram den hvite kontrasten, ba den om å bli sett i sin lekne dans. Og jeg kunne ikke unngå å gi den oppmerksomhet. Beundre dens lette bevegelser. Og forundre meg over dens prakt. Jeg betraktet den i dens lekne oppførsel.
Like brått som jeg fikk øye på den forsvant den blant høstgule trær. En englefjær fra ingensteds.
