Jeg har strikket bamse! Bamsen ble ferdigstrikket kort tid etter jul, men jeg har måttet vente en stund på at hobbybutikken skulle få inn fyllvatt.
Men nå er bamsen ferdig, og den fikk det hjemmelagede preget som jeg håpet den skulle få.
Jeg har fullstendig skrivestopp. Når jeg setter meg ned for å lage et blogginnlegg, så blir hjernen rett og slett tom. Hjernen min krymper inn, jeg ser den formelig skrumpe inn til en inntørket kantarell.
Om dagene er det mange tanker som farer gjennom hjernen min. Nerveimpulsene fyker hit og dit, jeg mener i alle fall selv at jeg har en helt normal hjerne og tankeaspekt. Andre er vel kanskje ikke helt enig, men… nok om det.
Men når jeg tenker at jeg må skrive et blogginnlegg stopper all aktivitet opp. Okei, ikke helt opp, jeg er tross alt ikke død et par ganger om dagen, men du skjønner tegninga.
Jeg har hatt mye rundt meg den siste perioden. Ting som har påvirket meg. Men det omhandler andre mennesker også, som står meg nær, og jeg kan ikke legge deres liv ut i min blogg. Jeg skulle gjerne fortalt om alt, få skrevet litt av meg, men jeg kan ikke. Så det som opptar meg mest om dagen kan jeg ikke uttale meg om!
Så hva skal jeg skrive om da? Hva jeg hadde på brødskiva mi i dag? Eller at vi har funnet et nytt brød hos bakeren som vi knasker på? Jeg kan forresten i samme slengen nevne at jeg har dilla på avokado om dagen. Bare innmari synd at den har så mange kalorier, ellers hadde jeg spist det hver dag. Og flere ganger om dagen. Men det var en digresjon. Bare et lite tillegg til et ellers så tørt blogginnlegg.
Jeg får legge hjernen min litt i blødt, se om jeg kan få litt fart i nerveimpulsene i topplokket. For jeg er helt overbevist om at jeg går med en inntørket kantarell i skallen i stedet for en hjerne. Så det så.
Babe, come in from the cold and put that coat to rest.
Step inside, take a deep breath, and do what you do best.
Yes, kick off them shoes and leave those city streets.
I do believe love came our way, and fate did arrange for us to meet.
I love when you do that hocus pocus to me.
The way that you touch, you’ve got the power to heal.
You give me that look, it’s almost unreal.
Da er den nye hundegenseren ferdig strikket.
Jeg har brukt noen dager på genseren, og dette er det første prosjektet mitt med mønster. Jeg begynner nå å bli såpass trygg på strikkeoppskrifter at jeg hadde lyst å ta et steg videre. Det gikk unna, og det var gøy å gjøre noe nytt!
Genseren er til Ronja, en liten Cocker Spaniel:
Ronja blir ofte omtalt som lillesøsteren min, da hun er mine foreldres hund 
Hun er ganske liten til å være cocker, så jeg valgte å gå ned en pinnestørrelse i forhold til oppskriften hos garnstudio.com. Likevel tror jeg at jeg valgte et for tykt garn, for genseren ble nok litt større enn hva målene i oppskriften tilsier.
Jeg skal strikke den samme genseren til en Chiahuahua (jeg fikk oppdraget via Facebook!), og da kommer jeg til å bruke babygarn. Det er bedre at en hundegenser er godt tettsittende enn for løs, da min erfaring sier at hundene klarer å få labbene inni en alt for vid genser, og så surrer de seg rett og slett fast mens de ligger.
Jeg som ikke var glad i å strikke i det hele tatt, er nå fullstendig hekta…!
Brikkene er på plass! Jeg fikk et puslespill i julegave av mannen, og jeg har virkelig kost meg med å pusle bitene på plass.
Puslespillet er på 1500 brikker, og nå er det ferdig limt. Bare en ramme mangler. Hvor det skal henge? På do! Dette er et motiv med utrolig mange detaljer, og da er vel do det rette plassen for å studere mesterverket
Så sitter jeg på perrongen igjen. Uten å vite hvilket tog jeg skal på. Uvissheten sitter som en verkende klump i magen, og jeg bare sitter på vent. Venter på at et tog skal komme, venter på å se hvilket tog det er.
Jeg skriver metaforisk. Bestemoren min ligger på sykehus, og har ikke vært i form i dag for å si det slik. Vi aner ikke hva som kommer til å skje, og jeg føler jeg bare går og venter på en trist beskjed. Akkurat slik jeg gjorde det med bestefaren min. Setter mitt eget liv på vent, vet ikke hvilken retning jeg skal ta neste steg.
Det er nesten vemodig å ta farvel med 2009. Jeg pleier alltid å glede meg over året som kommer, og mimrer sjeldent over året som har gått. Men 2009 har vært et veldig spesielt år for meg.
Januar begynte stort sett slik 2008 sluttet. Og det skulle komme til å prege hele 2009. Sykdom satte meg ut av spill, og jeg måtte fortsette sykemeldingen. Lenge hanglet jeg meg gjennom 50% jobb.
Februar ble ikke bedre. Min arbeidsgiver gikk konkurs, og jeg brukte mine siste krefter på å samle sammen alle opplysninger til bostyrer. Legen min kjørte meg rett ut i full sykemelding, uten å nøle.
Mars kom og gikk. Jeg forsøkte å henge med i hverdagen, og var evig takknemlig over at jeg faktisk ikke hadde en arbeidsgiver som ventet på at jeg skulle komme tilbake på jobb neste dag.
I april fikk vi besøk av min niese og hennes venninne som er min tremenning. Vi hadde en morsom uke sammen, og heldigvis er de så store at de kunne holde på med egne ting når jeg måtte holde horisontal stilling. Da de reiste nordover igjen ble jeg med. I samarbeid med legen ville jeg prøve og se om det kunne hjelpe å være hjemme hos mine foreldre en stund. Hente inn ny energi. Jeg ble hjemme i fire uker.
Mai kom med nyforelskelse i min kjære mann, og våren. Dessverre virket ikke lysere dager inn på formen min. Ei heller at jeg fikk iPhone, og startet – som jeg hadde sagt til meg selv – med blogging og mer aktiv tvitring.
Da juni entret hadde jeg vært syk i et halvt år. Med syk mener jeg følelsen av å gå med influensa 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. Jeg mener ikke ryggsmertene og det faktum at det ene benet mitt er dysfunksjonelt etter ryggoperasjon. Jeg mener heller ikke smertene i øvre rygg og nakke etter bilulykken. Jeg mener ikke irritabel tarm syndrom som jeg har fått etter matforgiftning i 2006. Min hoveddiagnose mle kronisk utmattelsessyndrom. I juni ble altså dette diagnosen på sykemeldingen min. Mens vi fortsatte å undersøke hvorfor jeg har fått det slik.
Samme måned dro vi til foreldrene mine.
Juli ble en varm måned. Lite visste jeg at dette var den siste måneden jeg fikk se bestefaren min hjemme. Etter at vi kom tilbake til Haugesund prøvde jeg å nyte sommeren ved å tilbringe tid ute. Solseng og hengekøye, når lyset ikke ble for sterkt nøt jeg å være ute. I juli var det også 10 år siden jeg og mannen min møttes og ble kjærester.
I august måtte jeg reise nordover igjen for å hjelpe til da bestefaren min ble lagt inn på sykehus. Med bestemor hjemme som trengte hjelp og støtte, satte jeg meg på flyet. Den dagen jeg dro til sykehuset for å besøke bestefar hadde han ramlet. Lårhalsen brakk, og det ble begynnelsen på slutten. Jeg dro hjem til Haugesund for min egen legetime. Så utrolig sliten av influensasymptomer og smerter. Og fastsettelse av varige mén etter matforgiftning. Men jeg tillot meg ikke å klage eller syte. Og jeg reiste nordover igjen.
I begynnelsen av september hadde ting stabilisert seg i nord, og jeg reiste hjem til mannen min. Og så ble jeg tante igjen! Et par uker etterpå, den 25. september, sovnet bestefaren min inn. En sorg og en smerte så vond. Etter å ha bodd store deler av mitt liv sammen med mine besteforeldre, så var det mye tyngre å miste min kjære bestefar enn hva jeg noen sinne kunne forestilt meg.
Oktober startet med begravelse. Jeg var med å bære bestefar på sin siste reis. Så uendelig vondt, men samtidig så godt. En ny epoke. Nå skulle vi se framover igjen. Ta et steg ut i verden uten bestefar. Fortsette våre liv. Oktober kom og gikk. Med en utrolig takknemlighet over så mye i livet, knaskende på ibux når influensasymptomene herjet som verst.
November var i grunnen en hektisk måned. Jeg deltok på et helgeseminar som leder for borettslaget vi bor i. Lørdag kveld etter middagen gikk jeg på rommet allerede kl 21. Jeg som har kunnet være på farta tidligere, måtte gå og legge meg før de andre hadde kommet igang med festen. Alle stemmene i lokalet fikk rommet til å spinne rundt for meg.
Månedens høydepunkt, foruten bursdagen min, var helgebesøk av en venninnne jeg ikke hadde sett på et år. Heldigvis var formen bra denne helga, så jeg fikk nyte besøket til fulle. En kjempekoselig helg!
Så kom adventen, og måneden var over like fort som den kom.
Jeg laget både lammerull og sylterull helt på egenhånd i desember. Måneden for juleforberedelser. Vi fikk jul i huset, og mannen trådte til og hjalp meg masse. Jeg kjente julestemningen sige inn, og lurte på hvordan julefeiringen ville bli uten bestefar. I hele adventen ble bloggen min forvandlet til en adventskalender, uten andre blogginnlegg. Den 21. desember reiste vi nordover. Reisen gikk som en drøm, uten forsinkelser. Faktisk landet vi før rutetid på begge flyvningene, takket være at vi reiste med SAS og ikke med Norwegian som hadde mye forsinkelser (ja, du har helt rett, dette engasjerer meg! Det kommer nok et blogginnlegg om dette etterhvert). Et par dager før vi reiste fikk vi snø her i Haugesund, og det skulle vise seg at snøen skulle bli liggende ut året!
Julen ble stille og rolig, og en uke hjemme gikk utrolig fort.
Samme morgen som vi reiste sørover igjen, ramlet bestemoren min. Nå ligger hun nyoperert på sykehuset, med hofteprotese. Formen hennes er visst ikke så bra, så jeg forbereder meg på det verste..
Desember ble også måneden hvor jeg fikk innvilget rehabiliteringsperiode hos NAV. Jeg venter fremdeles på time ved universitetssykehuset i Stavanger for videre utredning av mulig borreliose.
Kort oppsummert ser det ut som året 2009 har vært preget av mye negativt. Det har det slett ikke vært! Jeg er så utrolig takknemlig for mye, og jeg prøver å se det positive i alt jeg klarer å gjøre. Jeg er så utrolig takknemlig for mannen min, som det forøvrig er 10 år siden jeg forlovet meg med natt til 1. januar, og jeg er utrolig takknemlig for familie og venner som gir meg støtte.
2009 har vært et et år for det meste. Glede og sorg, latter og gråt. Det har vært et år i takknemlighetens tegn, selv om brodder av bitterhet har latt meg få kjenne livets bølgedaler.
Måtte 2010 bli et bra år for oss alle. Godt Nytt År!
Til alle mine lesere der ute: GOD JUL!
