Jeg føler meg så… trist..

Har du noen gang bare vært tvers gjennom trist? Så trist at du bare er tilstede?

Sånn føler jeg det nå. Jeg har inntatt en ny ventemodus. Og synes at alt bare er så uendelig trist. Et menneske som er så sykt skulle bare fått sovnet inn, stille og rolig. Ikke bare ligge på vent.

Sorgprosessen får ikke begynt før et kapittel er lukket. Jeg føler meg på en mellomstasjon hvor det ikke går tog noen veier. Jeg bare står på perrongen, klar til å hoppe på toget som måtte komme.