Gå til innhold

Jeg er trafikkskadet.

04.09.09

I 1993 smalt det. Og det smalt kraftig. Bilen jeg var passasjer i frontkolliderte med en buss.

Bilen jeg var passasjer i. Legg merke til at taket har begynt å knekke i sammenstøtet.

Bilen jeg var passasjer i. Legg merke til at taket har begynt å knekke i sammenstøtet.

Jeg gikk i 8. klasse og var på yrkesutplassering hos en dyrlege. Vi hadde vært på et fjøsbesøk på Senja og skulle til et nytt sted.

Jeg husker at det var fint vær. Snø som glinset under strålende sol. Sola hadde gjort snøføret glatt, det var dannet en ishinne i kjørebanen.

Det siste fjøsbesøket husker jeg ikke. Jeg tror ikke jeg husker det, men har dannet meg et bilde av hva jeg er blitt fortalt.

Selve ulykkesforløpet er en salig blanding av minner og hva jeg oppdaget i etterkant.

Vi kjørte langs en landevei, og i det vi skal runde en høyresving glipper bilen. Føreren mister kontrollen, dekkene glir over isen som på en skøytebane. Jeg tror jeg tenkte «nå kjører vi utfor». Og helt plutselig, uten forvarsel i det hele tatt, ser jeg fronten på en buss nærme seg i en vanvittig fart. Jeg har ingen mentale bilder av sammenstøtet, men hører det singler i glass. Jeg hører ikke et smell, bare et mykt dump og en søt, klar singling av glassbiter som danser i luften.
Så blir det svart.

Det neste jeg husker er følelsen av at jeg ikke helt klarer å puste. Jeg klarer ikke å rope. Men jeg ser det kommer røyk opp fra dørken hvor jeg har bena mine. Jeg tror det brenner, og blir grepet av en følelse jeg ikke kan beskrive annerledes enn en vanvittig redsel og panikk. Døra står fast. Jeg kommer meg ikke ut. I mellom her har jeg klart å løsne sikkerhetsbeltet på et eller annet vis som jeg ikke husker. Og prøver å sparke ut sideruta. Jeg har gummistøvler på bena, og klarer ikke å sparke ut ruta. Ikke har jeg krefter heller. Ved siden av meg hører jeg surklelyder av dyrlegen ved siden av meg. Hun har utrolig mye blod i ansiktet.

Fortvilelsen over at jeg ikke kommer meg noen vei var sterk husker jeg. Jeg hvisket «mamma», nesten som i en bønn over at hun må komme og hjelpe meg. Så ser jeg folk på utsiden av bilen. Som sier at jeg må prøve å komme meg ut gjennom bakdøra. Jeg vet ikke om jeg klarer. Jeg har enda ikke vondt noen steder, men oppdager at jeg setter blodspor over alt. Da jeg klatrer bakover møter jeg en ny hindring. Veterinærer bringer med seg frossen dyresæd i flytende nitrogen. Denne beholderen (vet ikke hvor mange kg eller hvor stor den er) blokkerer hele baksetet. Den har flydd fra bagasjerommet og har truffet seteryggen min. Jeg får vite senere at setet mitt er knekt.
Beholderen står opp ned. Ingen nitrogen har lekket ut. Jeg husker ikke mer enn at jeg lander i snøen ute.

Blodspor og et knekt sete vitner om kampen min ut av bilen.

Blodspor og et knekt sete vitner om kampen min ut av bilen.

Jeg hadde klart å kravle over beholderen. Klart å komme meg ut.

Det neste glimtet jeg husker er at en jente sitter med overkroppen min i fanget og forteller meg at jeg har et kutt i halsen hvor hun plukker ut biter av smykkene jeg hadde på meg. Og hun av og til presser hånda mot halspartiet. I dag har jeg et arr på hele høyresiden av halsen hvor sikkerhetsbeltet skar seg inn faretruende nær hovedpulsåren.

Jeg er trøtt. Så utrolig trøtt. Blir geleidet inn i en bil, opp fra den kalde snøen. Får et teppe – eller var det kanskje en jakke? – rundt meg. Jeg sier at jeg vil sove, men tenker at jeg ikke må sove. Kan ikke sove. Må holde meg våken. Jeg skjønner at jeg har sirkulasjonssvikt. Men så faller jeg bort igjen likevel. «Endelig!» hører jeg noen rope. Jeg ser blålys komme mot meg og føler en enorm lettelse over at jeg endelig skal bli hentet. Så kommer skuffelsen som en kampesten i hodet. For det var bare en brannbil.

Det tok en time før ambulansene kom. Det hadde vært en misforståelse mellom AMK og den lokale politistasjonen. Full forvirring om det var skadete mennesker i ulykken.

Jeg husker at jeg er forvirret over alt oppstyret. Og jeg er så lettet når jeg blir lagt på båren og får en dyne over meg. En rødkledt mann holder meg i hånda. Spør og graver om alt mulig. Jeg svarer etter beste evne og prøver å holde meg våken mens jeg registrerer sirenen som kommer fra bilen jeg blir fraktet i. Jeg blir trillet inn på den lokale skadestua. Det skjer mye. Jeg husker ikke så mye. Men jeg husker at jeg av en eller annen grunn blånektet på å bli sendt i helikopter til sykehuset. Hvorfor vet jeg ikke. Sånn var det bare.

Jeg blir overrasket når mamma og broren min kommer inn. Hva gjør de her liksom? De er selvfølgelig blitt kontaktet. En stund etterpå kommer pappa, og jeg husker at han begynner å gråte.
Nesten samtidig, tror jeg, hører jeg surklelyder igjen. Eller stønning. Det er føreren av bilen som blir trillet inn, og jeg blir trillet ut. Mamma får være med i ambulansen.

Turen til sykehuset, som med vanlig bil tok ca 3 timer, husker jeg omtrent ikke. Men jeg husket et telefonnummer i et par år etterpå. Det var telefonnummeret til ambulansestasjonen lokalt, som stod på bakdøren. Dette har jeg tydeligvis pugget.

På sykehuset blir jeg undersøkt her og der, trillet i røntgen, trillet i ultralyd. Og blir sydd i en finger. En sykepleier farer inn og sier med passe angst i stemmen sin at jeg har blod i avføringen. Jeg reagerer ikke da jeg svarer avkreftende på om jeg har mensen. Men det betød at jeg hadde blødninger i magen.

Alt i alt var vi svært heldige. Vi overlevde en kraftig kollisjon. Både politi, brannvesen, lege og ambulansepersonell skjønte ikke hvordan vi hadde overlevd. Men det gjorde vi. Hadde englevakt. Vår tid var ikke kommet.
Jeg hadde moderate skader; brukket brystben, bristede ribben, små blødninger i magen, noen kutt her og der som heldigvis ikke hadde gått ut over store blodårer eller sener. Jeg hadde en trillion blåmerker og var sinnsykt mørbanket i hver millimeter av kroppen i lang tid. Og jeg fikk en ryggskade. En ryggskade jeg alltid vil slite med. Roten til mye vondt.

I tillegg er jeg ikke særlig komfortabel med å være passasjer i en bil. Forbikjøringer som blir tatt med meg på passasjersiden er et helvete. Og det er bare jeg som vet hvor vondt det er.

Jeg er så takknemlig for at jeg overlevde. Men jeg hater skadene mine. Innimellom er jeg nesten litt bitter på at jeg skal slite resten av mitt liv med denne ulykken. Det hender jeg har mareritt om at jeg er låst inne i en brennende bygning eller en brennende bil. Lyden av glass som knuser oppsøker meg jevnlig.
Jeg har våkenetter av smerter i ryggen.

Realiteten om at livet kan være over i løpet av noen få sekunder er for meg utrolig sterk. Jeg så døden i hvitøyet.

17 kommentarer leave one →
  1. anettesylvia permalink*
    04.09.09 12:12

    Glemte å ta med at bilen ble snudd 180 grader rundt og spratt tilbake ca 30 meter etter kollisjonen. Bussen fortsatte ca 50 m oppover i snøkanten. Det ble anslått at bussen hadde holdt 60 km/t og bilen 80 km/t.

  2. Rutt permalink
    04.09.09 15:23

    Uff, AnetteSylvia! Skremmende lesing! Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. I 2003 kjørte jeg og min mann i 100 km/t og rett i en lyktestolpe. Stolpen var heldigvis av de nye konstruksjonene slik at den var bøyelig og vi kjørte over den. Bilen ble kastet 4 ganger rundt og måtte kondemneres. Jeg husker knust glass og brent-lukten best. Etter dette har jeg en invaliditetsgrad i nakken, veldig kjedelig og smertefult til tider, men betrakter meg tross alt som heldig.
    Har også mareritt om dette innimellom.

    Ha en fin helg, Anettesylvia 🙂

    Klem Rutt

    • anettesylvia permalink*
      06.09.09 20:51

      Det er desverre mange av oss trafikkofre. Synd, men sant. Høres ut som at det var en skikkelig smell dere opplevde, og at det var englevakt over dere også!
      Klem.

  3. 06.09.09 08:42

    Ord blir liksom overflødige… men jeg sitter med tårer i øynene, og et behov for å si noe allikevel. Du beskriver det så jeg suges med i historien, kanskje selv om jeg ikke har lyst.

    Du skulle ikke ha opplevd dette, du skulle ikke sett døden.

    Klem

    • anettesylvia permalink*
      06.09.09 20:54

      Hei mirakel,
      det er ikke alltid like lett å kommentere på innlegg selv om man har lyst.

      Dette var et blogginnlegg jeg bare måtte få ut nå, ulykken har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag – både på godt og vondt. Og siden jeg vil at bloggen min skal være et sted hvor jeg deler av meg selv, så måtte det til. Jeg vil fortelle historien og håper jeg gjør det såpass bra at noen vil lese.

      Klem.

  4. Frøken Shankly permalink
    06.09.09 18:29

    Jeg kjenner at jeg får vondt i magen.
    Glad for at det gikk bra..

    • anettesylvia permalink*
      06.09.09 20:55

      Takk for kommentar, Frøken Shankly, og velkommen til bloggen min! 🙂

      Jeg er også glad for at det gikk bra, jeg er glad i livet mitt selv om jeg kan være fryktelig frustrert og lei av følgene ulykken førte med seg.

  5. Kate`s Corner permalink
    07.09.09 14:26

    Uff, dette var en sterk historie! Godt at du lever! Mistet mamma`n min i bilulykke i 88. Jeg har enda noe «Greier» eller tvangstanker når jeg hører sykebiler. Og jeg bor i nærheten av hovedveien.. Veldig glad for at jeg kan sitte å lese bloggen din nå, AnetteSylvia! 🙂

    • anettesylvia permalink*
      07.09.09 17:22

      Så trist at du mistet mammaen din! Jeg skjønner godt at du har noen «greier», vi mennesker blir (heldigvis?) preget av opplevelser.

      Takk for at du leser bloggen min! 🙂
      Klem!

  6. Trine Lise permalink
    11.09.09 10:31

    Huff, sitter her med tårer i øynene og er ikke helt sikker på hva jeg skal si. Er ikke så mye man kan si egentlig, annet enn å gi deg en stor klem. Du var tøff som delte dette 🙂

    • anettesylvia permalink*
      11.09.09 11:45

      Hei Trine Lise! Takk for kommentar, det føles veldig godt å dele av meg selv. Og dette var noe jeg trengte å dele, synes det var godt å «skrive av meg» litt, godt å kunne sette ord på noe som preger meg så mye.

      God helg!

  7. Trine Nakim permalink
    22.11.09 10:24

    Skjønner godt at du sliter etter denne opplevelsen ja. Dere hadde virkelig englevakt! Men forsøk å bare vær glad for livet , ikke sint på sårene – selv om det er lett å si og antagelig ikke det minste lett å etterleve. Men hvis du tenker hvordan det kunne endt – og har endt for så altfor mange, så har du all grunn til å være glad:-) Mener ikke vondt med å si det,bare forsøke oppmuntre deg til å se hvor heldig du var til tross for hvor uheldig du var. Håper du aldri mer skal behøve å oppleve noe slikt!!Ingen andre heller!
    Mistet selv et kjært fam.medlem i bilulykke for mange år siden nå. På vei til påskeferie med fam. sin smalt det. Påkjørt av fyllekjører. 2 små barn farløse, og dame – enke, Forferdelig raskt å slukke et liv på en grusom måte. Elsk livet ditt annettesylvia – til tross for redselen og smerten. Klem!

    • anettesylvia permalink*
      22.11.09 11:54

      Hei Trine,
      og takk for kommentar!
      Jeg er selvfølgelig glad for at det gikk såpass bra som det gjorde. Jeg er glad jeg har livet i behold, og det håper jeg at jeg fikk fram i innlegget mitt også.
      Litt av poenget med bloggposten var å sette fokus på at det er tøft å overleve en ulykke også, med både fysiske og psykiske smerter.
      Det skjer så alt for mange ulykker..

      Å kjøre under påvirket tilstand tar jeg selvfølgelig sterk avstand til! Det er forresten en gruppe på Facebook som heter «Jeg har ingen venner å miste – ikke kjør i fylla!».

      Jeg elsker livet mitt, selv om jeg til tider blir fryktelig sliten og frustrert. Men det er verdt det! 🙂

  8. ingebrigtdalseg permalink
    22.11.09 11:41

    leser din historie med gru, du har nokk fått en støkk for livet, og senskader. Jeg har møtt så mange i mitt liv som har vært i trafikk ulykker, og jeg selv har fått min dose med dette, og føler med deg med rette.
    Jeg selv fikk smake trafikkulykkelivet, tidligt i 60åra, den første var jeg selv skyld i, det var på sykkel, og fikk ett alvorligt kraniebrudd, den neste året etter, var utforkjøring med en gammel militærjeep, 60-70 meter i fritt fall, før bråstopp ned mot flomstor elv, da lå jeg 11 uker på sykehus, med operasjoner og hele pakka, dernest kom noen rundvelt med to biler, og tilslutt en alvorlig utforkjøring ned mot sjøen, men store snømengder berget oss den gang, men var helt sikker på at no drukner jeg, og det har fulgt meg resten av livet, som da når jeg kjører langs kaier å slikt. Senskaden no er en svak høyrefot, og smerter. Ok, jeg var ingen tam gutt og ungdom, så er du med på leken, må du smake steken–
    Men jeg er glad for at du skreiv dette, ønsker deg lykke til i livet ditt
    hilsen
    ‘ingebrigt

    • anettesylvia permalink*
      22.11.09 11:59

      Hei Ingebrigt,
      og takk for kommentar fra deg også!

      Du har virkelig fått smake på trafikklivet, det må jeg virkelig si!
      Ulykker skjer, men jeg mener det er viktig å forhindre ulykkene som er av ren dumskap. Eller forresten, det er så klart viktig å forhindre alle ulykker.
      Men uvettig kjøring, kjøring i påvirket tilstand, eller at fotgjengere ikke bruker refleks er så vanvittig unødvendig.

      For vi har de andre rundt oss å tenke på også, pårørende og andre vi skader.
      For det er virkelig ikke kult å ha livsvarige skader som ødelegger mye av hverdagen.

      Men som jeg skrev til Trine ovenfor her; jeg er uendelig glad for at jeg fikk overleve, at min tid ikke var kommet. For livet er virkelig verdt å leve!

Trackbacks

  1. Litt bloggstatistikk « Min sin!
  2. Jeg er kronisk syk. This is me, this is my truth. « Min sin!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: