Gå til innhold

Å tørre og kjenne på følelsene

29.09.09
tags:

Det har gått noen dager siden bestefaren min sovnet inn. Og det har vært mange følelser i sving. Fredag kveld, natt til lørdag og lørdag formiddag gråt jeg mye. Jeg gråt hjemme. Jeg gråt i bilen. Jeg gråt på flyplassen. Jeg gråt i flyet. Tårene bare strømmet på, og jeg klarte ikke å kontrollere det mer enn at det ble stille gråt med ryggen vendt mot menneskene rundt meg.

Samtidig følte jeg en enorm lettelse for at han nå fikk slippe å lide. Han har ikke hatt det så godt de siste månedene.
Gode minner gled forbi netthinnen, og hans gode smil varmet hjertet mitt.

Etter 13 timer på reisefot kom jeg hjem. Å komme hjem var selvfølgelig godt, og det ga meg ikke verken nedtur, tomhet eller mer tap enn hva jeg allerede følte. De siste gangene jeg var hjemme her var han likevel på sykehuset, så nå var jeg vant med at han ikke tuslet rundt her.

Vi snakket masse sammen, jeg fikk høre hvordan hans siste dag var og hvordan pappa opplevde å være sammen med bestefaren min da han sovnet inn. I løpet av kvelden fikk jeg en enorm ro over meg, og jeg sov som en stein den natten.
Jeg våknet tidlig dagen etter, og var førstemann oppe. På verandaen fant jeg en mynt. Og jeg har lest at det er et tegn på at en avdød sier at de har det bra. Jeg syntes det var en så fin og god tanke, så den har jeg holdt fast ved. Mynten la jeg oppi bestefars gamle pilleeske, og der ligger den.

Senere rammet jeg inn en fotomontasje jeg har laget av ham, og hang opp. På bordet under la vi en hvit duk, en steinplate med tre telys, og to lysestaker til vanlige stearinlys. Og pilleesken med mynten i.
Vi har brent lys hver dag. Synes det er veldig godt.

I går var jeg i kapellet og så ham. Det var var en underlig opplevelse egentlig. Jeg har sett døde mennesker før, vært med på å stelle dem også, men det er selvfølgelig noe helt annet når det er en av dine egne som ligger der.
På en måte var han lik seg selv, på en annen måte ikke. Det var bestefar som lå der, men det var ikke ham. Jeg følte ham i hjertet mitt, og så for meg hans lune smil og milde øyne. Det var rart, det var godt, det var trist, det var.. fjernt. I løpet av den timen jeg var i kapellet følte jeg på så mange følelser som jeg aldri før har gjort på en gang. Jeg gråt, jeg smilte. Jeg tok på ham, følte den kalde huden hans under fingrene mine.
Før jeg gikk gjorde jeg det samme som da jeg forlot ham på sykehuset for siste gang; Jeg strøk ham over pannen og kinnet. «Hadet far.. Sov godt.»

4 kommentarer leave one →
  1. Rutt permalink
    29.09.09 19:26

    Kjære deg!
    Jeg har klump i halsen og er tom for ord.. Dette var trist, men samtidig vakkert.
    Jeg sender mange varme tanker.
    Klem Rutt

  2. junimarie permalink
    29.09.09 19:29

    så trist..

  3. Aase permalink
    06.10.09 17:44

    Veldig vakker beskrivelse av følelsene dine. Jeg tenker på deg.

  4. Kate`s Corner permalink
    06.10.09 21:52

    Mine tanker går til deg, AnetteSylvia! Det er så trist å miste noen som står en nær. Spesielt noen som alltid har vært der, hele ditt liv. Men han følger med deg, i hjertet færst og fremst. Men du vet også på hvilken annen måte jeg mener. 🙂
    De er alltid med oss!
    En stor og varm klem sender jeg deg, vennen 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: