Gå til innhold

Havets symfoni

11.10.09
tags:

Året er 1845. Det er den attende dagen i den tiende måneden.

Hun tenner et lys og setter det på bordet, akkurat slik som hun pleier å gjøre denne dagen.  Det er lite parafin igjen på den skjøre lille krukka, men flammen lyser velvillig opp da den får summet seg. Hun hadde gruet seg så altfor lenge til denne dagen også, akkurat slik som hun bruker.
Hun føler seg sterk, men ved den minste lille lyd i huset, så farer hun sammen.

Kroppen hennes gynger fram og tilbake, som om hun satt i en robåt og hørte bølgene klukke under seg. Havet – en mild sommerdag. Hun kunne kjenne den salte og friske sjølukten, hun kunne høre måkens godværsskrik. Tankene hennes tar helt overhånd og hun reiser tilbake i tid…

De hadde lastet alt ferdig ombord i båten, og familien Sund stod på dekk for å ta farvel med byen. En kjølig vind danset i håret til veslejenta og i det fjerne bygget det seg opp store, mørke skyer.
Kvinnen, kledt i en mørk stakk og et varmt sjal, konfronterte mannen. Hun sendte barna inn i seng, de hadde en lang reise foran seg og de belaget seg på at været ikke ble det beste.

Hun husker hvor forventingsfulle barna hadde vært. Hun var mer skeptisk.
Visst lokket det ukjente landet, men det var visse realiteter de måtte se i øynene. Språket for eksempel, eller den sosiale kretsen.
Kvinnen reiser seg fra stolen, går ut på kjøkkenet og henter seg en kopp kaffe, kokt for femte gang på samme grugg. Det går et isende kaldt gufs nedover ryggen på henne. Det var blitt mørkt ute, og hun hører vinden som suser ute i trærne. Tankene strømmer igjen…

Kvinnen hadde våknet brått, båten krenget på seg og hun høre barn som begynte å gråte skrekkslagent da de så foreldrene sine jage rundt. Hun hadde kjent panikken gripe tak i seg som en klo rundt hjertet. Ansiktet ble vissent og hun så forbausende rolig ut. Inni henne var alt kaos, hjertet hamret og hun ville hyle.
Båte slo over til den andre siden og folk prøve å komme seg ut i to livbåter. Hun ble sittende på dørken, slo hendene om knærne og rugget frem og tilbake mens salte tårer rant nedover kinnene og hun nynnet på en barnesang. Prøvde å overhøre havets brølende lyder.

«Nei!» Hun må skjerpe seg, vil ikke tenke mer! Lyset brenner lystig enda og den magre kvinnekroppen skjelver.
Hun har ingen kontroll over følelsene sine lenger, og begynner å le en krampaktig latter når hun ser for seg mannen sin som rekker ut en hånd i håp om å få hjelp. Hun satt i livbåten og strakk seg etter ham. Hendene deres var centimetre unna. Hun klarte det ikke. Hun måtte klare det! Langfingeren hennes streifet tommelen hans, deres siste berøring.. Hun så i øynene hans som var fult av skrekk. Han forsvant.

Latteren hennes har stilnet litt når hun får ut på kjekkenet. Det er mørkt i det lille huset. To arbeidsvante never roter i skuffen. Ilden i kjøkkenovnen er slukket og det er ikke stort mer å gjøre i det trekkfulle, gamle huset. Smilet sitter fremdeles løs hos den aldrende kvinnen. Hun er kledt i sine peneste klær; En sort stakk og en srot bluse med stivede, høye kraver med blondekant på.
Hun drar den store kjøkkenkniven opp fra skuffen og kniser. Når hun er tilbake i stuen, hever hun kniven og lar den dansende glammen leke seg i knivens reflekser. Hun tenker på havets forskjellige satser. Én sats er lys og vakker, den neste mørk og rå.
Hun lar kniven lage dype risp i huden, fingertuppene flakker rundt knivseggen. Plutselig hogger hun til. Kvinnen segner om og det røde, friske blodet pulserer ut fra armen.

Året er 1845. Det er den attende dagen i den tiende måneden.
Lyset står på bordet akkurat slik som det pleier denne dagen.
På gulvet ligger en blødende kvinne, lykkelig vitende om at nå forsvinner den tunge skyldfølelsen, nå skal hun få møte sin mann igjen.

Vinden ute i trærne stilner av, flammen på lyset blir mindre og kun en glo sitter igjen i veken.
Når den slukker, trekker kvinnen sitt site åndedrag og livet ebber ut…

(Dette er en novelle jeg skrev som 17-åring på en heldagsprøve i norsk. Oppgaven bestod i å lage en novelle ut fra et bilde vi fikk presentert)

2 kommentarer leave one →
  1. Rutt permalink
    12.10.09 13:37

    Når jeg leste satt jeg og håpet på at dette skulle være utdrag fra en bok jeg kunne kjøpe! Veldig bra skrevet, også når du var 17 år da!! Imponerende!
    Klem

    • anettesylvia permalink*
      12.10.09 18:00

      Tusen takk for hyggelig kommentar, Rutt! Jeg er veldig fornøyd med denne novellen selv. Det skal sies at jeg skrev den FØR Titanic-filmen kom, så dette er tatt rett ut av mitt eget hode. Er glad jeg har tatt vare på den 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: