På perrongen
01.01.10
Så sitter jeg på perrongen igjen. Uten å vite hvilket tog jeg skal på. Uvissheten sitter som en verkende klump i magen, og jeg bare sitter på vent. Venter på at et tog skal komme, venter på å se hvilket tog det er.
Jeg skriver metaforisk. Bestemoren min ligger på sykehus, og har ikke vært i form i dag for å si det slik. Vi aner ikke hva som kommer til å skje, og jeg føler jeg bare går og venter på en trist beskjed. Akkurat slik jeg gjorde det med bestefaren min. Setter mitt eget liv på vent, vet ikke hvilken retning jeg skal ta neste steg.
One Comment
leave one →
Så nydelig skrevet om en sårbar situasjon!