Gå til innhold

I nattens mulm og mørke..

07.05.10
tags:

Etter at jeg har lagt meg om kvelden ser jeg de ofte for meg. Bilder flyter over netthinnen, et øyeblikk hvor de ler, det neste øyeblikket er de død. Jeg ser for meg de fredelige ansiktene deres, det er bare skallet egentlig, og jeg kjenner hvordan savnet og sorgen knyter en knute i magen. Klumpen i halsen vokser, og jeg biter tennene hardt sammen med kjevene for å prøve å kjempe mot tårene. Men etter en stund kjenner jeg likevel varme, salte dråper renne langs ansiktet.

Jeg synes det er urettferdig. Urettferdig at jeg ikke skal få oppleve besteforeldrene mine i live igjen. De var så flotte mennesker, og hvordan verden kan gå videre etter et tap av to vidunderlige vesner er meg ubegripelig. Jeg er så utrolig glad i dem, og når jeg ser bildene på netthinnen min av de døde kroppene ønsker jeg mer enn noe annet at de skal få leve igjen. At jeg kan få kjenne deres varme klemmer, og høre hvordan bestemoren min sier at jeg skal ta mannen med meg og flytte nordover igjen. At jeg kan få se bestefars lune smil når han tusler rundt på gården, og hans gode latter når han minnes noe morsomt. At jeg kan få høres deres historier fra krigen, hvordan de opplevde deres unge år.

Jeg tvinger meg selv til å se dem for meg leende, og skyver vekk minnet av deres døde kropper. Jeg lukker dem inn i hjertet og minnes dem med kjærlighet og et stort savn..

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: