Jeg aksepterer…
… at jeg har en sykdom
… at jeg ikke kan holde samme tempo som før
… at jeg må senke forventningene til meg selv
… at jeg må tørre å sette foten ned
… at jeg må få gjøre som jeg har lyst til på gode dager
… at husarbeid kan vike til fordel for noe som er gøy
… at jeg må dele opp husarbeidet, ta litt og litt
… at kroppen min ikke er helt samarbeidsvillig
… at jeg ikke må la kroppen forfalle mer, jeg trenger ikke mer plager enn hva jeg har
… at jeg har en annen livssituasjon nå enn for to år siden
… at jeg må jobbe med meg selv på frustrerte dager
… at jeg må fokusere på det jeg klarer og mine ressurser
… at jeg trenger tid
… at jeg må senke skuldrene, jeg blir ikke bedre ved å «gi full gass»
… at jeg må ta hensyn til mannen min, både når jeg er i full fart og når jeg er utslått
… at livet er her og nå, og jeg har ansvar for å gjøre det beste ut av det!
Du har gått ein lang vei vennen min.. Og det har nok ikkje vore ein lett vei, men du har gått den sjølv! *stor og varm klem*