Gå til innhold

Mitt 2010

30.12.10

2010 er snart over. Vi er på årets nest siste dag, og for meg er det naturlig å tenke tilbake på hvordan året mitt har vært.

Da januar overtok for desember stod jeg og mannen min og betraktet byens fyrverkeri. I snøen stod vi og ønsket hverandre godt nytt år – selv om vi visste at 2010 ville føre med seg utfordringer. For det første lå bestemoren min på sykehus, og vi visste at de nærmeste dagene ville bli kritiske med en stor kreftoperasjon. Men det hele gikk bra, og etter noen ukers rehabiliteringsopphold på sykehjem etter både lårhalsbrudd og operasjon kunne hun komme hjem. Men januar skulle vise seg å bli mer redselsfull; broren min var ute for en alvorlig ulykke, og det var timer så uendelig vonde før vi fikk klarhet i hvordan dette faktisk ville gå.

Februar skulle også vise seg fra flere sider. Først og fremst gledet jeg meg veldig til å reise nordover igjen, for å delta i barnedåpen til vår minste niese. Jeg gledet meg til å se familien min igjen. Jeg fikk et par dager hjemme sammen med bestemor før hun ble såpass syk at hun måtte inn på sykehjemmet igjen. Jeg fikk følge henne hele veien, og vi besøkte henne hver dag. Barnedåpen på valentinsdagen, som også var morsdagen, var en koselig sammenkomst. Samtidig var det svært vemodig å ta farvel med bestemoren min før jeg skulle reise igjen. Fullstendig klar over at dette mest sansynlig var siste gangen jeg så henne, var det med vondt hjerte jeg gikk ut fra sykehjemmet.

Og mars førte med seg det vi prøvde å forberede oss på: på månedens femte dag sovnet bestemor stille inn. Jeg satt i Tromsø og ventet på hurtigbåten da jeg fikk beskjeden. Jeg rakk henne ikke. Da jeg ankom hjemstedet mitt fikk jeg se henne med en gang, og samtidig som jeg var lettet over at hun nå fikk slippe å lide mer, så var jeg uendelig trist. Jeg var 31 år gammel da jeg ikke hadde flere besteforeldre igjen. Det tok nesten to uker før vi fikk begravelse, hard frost i marka gjorde at opptining av graven tok sin tid. Resten av månenden gikk med til å bearbeide sorg og forberede meg på hvordan ting skulle bli videre.

April husker jeg egentlig ikke så mye av. Jeg går ut fra at dagene gikk sin vante gang, selv om jeg i slutten av mars hadde fått mer utredning av sykdommen. Det var vel i løpet av denne måneden at det ble bestemt at jeg skulle søkes inn på et fire ukers opphold på attføringssenteret i Rauland (AiR). Med skrekkblandet fryd. Mens Europa stod askefast ble det også bestemt at mine foreldre ville kjøre fra Troms til Rogaland for å besøke oss – 6,5 år etter forrige besøk. Vi gledet oss veldig til besøket.

Og besøket, det kom tidlig i mai. Mine foreldre og deres to hunder – også kalt lillesøstrene mine – ankom i bil. I nesten to uker var de her, vi storkoste oss! Og brevet om at jeg i juni skulle til Rauland kom. Forventningene og spenningen kom som en liten sprettball i magen, jeg ante ikke hva jeg gikk til.

Det var med masse sommerfugler i magen at jeg ankom attføringssenteret 9. juni. Et opphold som skulle vise seg å bli så bra. Knalltøft fysisk med min sykdom, men akk så bra for sjelen. Jeg knyttet nye vennskapsbånd med noen fantastiske mennesker, vi delte av hverandre disse fire ukene. Rauland viste seg fra sine beste sider, jeg brukte faktisk ikke regnklær i det hele tatt under opphold. Fjellbygda gikk fra vår til sommer, og vi hadde noen flotte naturopplevelser.

Da jeg kom hjem i juli fikk vi besøk av niesen vår nordfra, sammen med en tremenning. Det ble to fine uker med to ungdommer i hus, som viste stor forståelse for at jeg med min sykdom ikke klarer å være så aktiv hver dag. De hjalp til i huset, og de aktiviserte seg selv når det ble litt for rolig. Da jentene reiste tok jeg og mannen min fatt på vår lille ferie; noen dager i Hamburg hvor vi koste oss med god mat, godt øl, gode venner og masse latter.

August førte med seg noen later dager på hytta med krabbefiske og masse kos. Jeg opprettholdt den aktiviteten jeg klarte, og nøt å kunne få masse frisk sjøluft. Jeg var også i samarbeid med NAV, hvor jeg aktivt ble med på å bestemme at det nå snart var på tide at jeg kunne få undersøke om jeg har noen arbeidsevne kombinert med sykdommen. Søknad om arbeidsavklaring/arbeidstrening ble levert.

I september satte jeg snuten nordover igjen. Jeg tilbragte noen uker hjemme, og før jeg visste ordet av det var oktober kommet. Jeg var til velkomstsamtale i attføringsbedriften, og fikk satt opp en handlingsplan i forhold til min aktivitet. Jeg startet opp i november, og det ble mye tøffere enn hva jeg hadde forestilt meg. At to små halve dager i uka skulle kunne slå meg såpass ut kom som en overraskelse egentlig, og samtidig som jeg prøver å være litt aktiv med trening føler jeg som at alt bare blir et kav og at jeg har problemer med å holde hodet over vannet. Men tiden flyr, kanskje som et resultat av at jeg sover mye ettersom at jeg blir enormt sliten av alt.

Desember. Julemåneden. Min favorittid på året. Jeg fikk hjelp til å pynte, og mye av julegavene hadde vi kjøpt gjennom høsten. I bloggen laget jeg adventskalender med youtube-klipp av sanger og klipp som betyr noe for meg i juletiden. Julefeiringen tok vi hjemme hos mine foreldre i nord, og selv om det var rart å feire den første julen uten noen av besteforeldrene mine, så hadde vi noen koselige og rolige juledager.

Et nytt år er gått.
Vi ser tilbake på 2010 med glede, ydmykhet, varme, takknemlighet og ettertanke.
2010 har vist seg fra alle sine sider, og vi gleder oss til å ta fatt på 2011!

Med ønske om et godt nytt år,

~ AnetteSylvia


No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: