Gå til innhold

Tid for syt. Og tid for takknemlighet.

10.05.12

Tiden flyr så utrolig fort.

Jeg har flere ganger formulert innlegg, gjerne i halvsøvne hvor jeg fabler om fine setninger og et meningsfylt innhold i bloggposten. Så kommer dagen, og jeg får ikke skrevet ned noe som helst.

Hva har skjedd siden sist?

Jeg har hatt en utrolig dårlig periode etter nyttår. Det er flere grunner til det, men det er fysiske årsaker som har fått meg enda mer på felgen enn normalt.

Rett før påske fikk jeg svar på gentesten jeg tok før jul. Jeg har ikke den mest vanlige genfeilen som fører til brystkreft, og dermed har like stor risiko som “damen i gaten” til å få brystkreft. Jeg hadde regnet med dette, for da jeg var til samtale ved sykehuset i Stavanger fikk jeg forklart at ca 2500 kvinner diagnostiseres med brystkreft hvert år. 2-3 % av disse har genfeilen jeg er blitt testet for. Så sjansen for at nettopp jeg skulle ha det var dermed nokså liten. Jeg er likevel glad for at jeg tok testen, og jeg tror også at jeg heller ikke hadde angret om utfallet skulle bli annerledes. Jeg ville vite. Og nå vet jeg.

Jeg jobber aktivt med positiv tankegang, og har vel forsonet meg med at jeg har en syk kropp. Jeg ønsker å ha et så bra liv som mulig, å ha en livskvalitet jeg synes er akseptabel. Jeg er bevisst på at jeg lett kan grave meg ned i depressive sirkler om jeg tillater det. Selvfølgelig blir jeg lei, frustrert, oppgitt, sint, bitter og smårar innimellom. Jeg er tross alt bare et menneske, og jeg synes det er vanskelig å akseptere at det er sykdommer som styrer livet. Derfor må jeg ha kontroll, og av og til blir jeg skikkelig trassig og presser meg laaaangt forbi det jeg burde. Jeg får en skikkelig smell etterpå, men drit og dra! Det er nok staheten min som får utløp da.

Jeg nyter dager hvor jeg er sosial. Jeg som har vært et utadvent og sosialt vesen har nesten ingen venner igjen. Jeg kan telle mine venner på en hånd. Etterhvert som sykdommen gjorde at jeg har måttet takke nei til sosiale sammenkomster, gåturer eller besøk, så har folk resignert og orker ikke å ta kontakt med meg lengre. Men jeg har noen få igjen, og jeg er utrolig takknemlig for at de tar turen innom av og til. Og for at de faktisk forstår at jeg enkelte dager er for dårlig til å ta i mot besøk. Eller at de ikke blir snurt for at jeg slenger i sofaen mens jeg har besøk, og ikke orker å varte opp og være god vertinne. De respekterer meg og aksepterer min situasjon, og jeg er så takknemlig for at jeg tross alt har NOEN igjen. Jeg har også noen venner jeg ikke møter ofte, på grunn av avstand, men jeg vet de er der. Og når vi møtes er det som om vi så hverandre i går.

Og så er det mannen da. Min fantastiske støttespiller og tryggheten selv. Jeg har rett og slett ikke ord for hvor høyt jeg elsker ham. Dagens kjærlighetserklæring og klisjé ;)

Nå har jeg fått skrevet av meg litt, takk for oppmerksomheten! :)

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: