Gå til innhold

Så enkelt. Så vanskelig.

11.11.13

Da jeg var liten var en pensjonist en eldre person med frakk eller kåpe, hatt og kanskje en stokk. En pensjonist var en person som var for gammel til å jobbe. Jeg så for meg at den dagen jeg var pensjonist, ja da var jeg gammel da! En gammel dame med kåpe, hatt og leppestift.

Vel, slik ble ikke livet. Jeg er 35 år gammel, og 1. desember blir jeg pensjonist. Riktignok en uførepensjonist, men likevel en pensjonist. Dette er en helt uvirkelig tanke i hodet mitt enda, og jeg trener inni meg med å kunne si at jeg er ufør på spørsmål om hva jeg jobber med. 

Det er flere grunner til at jeg har fått innvilget uførepensjon. Jeg har flere diagnoser, og NAV har i 2,5 år prøvd å få meg til å søke om ufør. Hodet mitt har overhodet ikke vært klar for det, og tidsmessig har jeg hatt tid på AAP frem til nå. Det skal sies at jeg gjennom hele prosessen har fått veldig god hjelp og veiledning hos NAV lokalt, selv om de har presset litt på i retning av en tilværelse som ufør. Jeg har alltid blitt møtt med respekt og forståelse, og er blitt fulgt opp bra. Jeg vet det er mange, som med god grunn!, har lite godt å si om NAV. Det eneste jeg kan sette fingeren på er nokså hyppige utskiftninger av saksbehandlere, men de har i tillegg lest gjennom saken min og forberedt seg godt i forkant av møter. 

Da tiden nå var kommet for å faktisk søke ufør, så var det på en måte helt «greit», jeg har fått forberedt meg over en lang periode på dette. Men det var utrolig spesielt å få brevet fra NAV lokalt hvor det forelå vedtak på at jeg hadde varig nedsatt arbeidsevne, og med en restarbeidsevne på null. Veldig vemodig at livet har tatt en vending med sykdommer.
Så kom spenningen da, på hvordan søknaden kom til å gå. Man leser i media om folk som må kjempe en lang og innbitt kamp for å få vedtak om uførepensjon. Min saksbehandler, og også et par andre NAV-ansatte jeg har vært i kontakt med, har roet meg og ment at dette kom til å gå i orden. Men i bakhodet ligger uroligheten og murrer.
Da brevet fra NAV Forvaltning dukket opp i postkassen forrige uke, var det med dirrende hender jeg rev opp konvolutten på vei fra postkassen. Vedtak om full uførepensjon, og vedlagt lå det oransje honnørkortet. Tårene begynte å renne, både av lettelse og av vemodighet. This is it liksom. 

Det er en utrolig uvant tanke, at jeg som 35-åring blir pensjonist. Det er et totalt annerledes bilde enn den gamle damen jeg trodde jeg skulle være, med kåpe, hatt og leppestift. 
I stedet er jeg en syk 35-åring uten arbeidsevne. Så enkelt. Så vanskelig. 

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: