Gå til innhold

En hønematmor blir til!

27.01.14

Nei, dette innlegget handler ikke om at jeg har anskaffet meg høner. Ei heller at jeg ble født. Dette er rett og slett en refleksjon over hvordan min empati overfor dyr har oppstått, og hvordan jeg er blitt en sånn hønemor for de tre pusekattene våre. Ja, jeg er hun der gale kattedamen.

Jeg er vokst opp på gård, og har også vært så heldig å få vokse opp med kjæledyr rundt meg. I hele oppveksten, ungdomsårene inkludert, har jeg aktivt tatt del i dyrestell, både i fjøs, stall og innomhus. Jeg har fulgt alle stadier til dyrene, og lærte meg tidlig at livets sirkel er helt naturlig. Jeg ble lært opp til, og har sett nødvendigheten, at dyra våre skal ha det bra. Produksjonsdyrene skulle ha et godt liv i fjøset vårt, og jeg husker hvordan jeg i ungdomsårene også så med egne øyne hvor viktig trivsel blant dyra er for også tjene penger på de. Livdyrene skulle være av topp kvalitet når de ble solgt videre. Blant grisene kunne det oppstå mobbeofre, og det var rystende og hjerteskjærende å se hvordan veksten og hele allmenntilstanden til grisen som ble mobbet stagnerte.  Jeg var jenta på skolen som alltid tok de svakeste parti, og da jeg også så selv hvordan dyr reagerte på mobbing og utstøtelse bestemte jeg meg for at mobbing var noe jeg aldri skulle begi meg ut på. 

Kjæledyra våre innomhus var familiemedlemmer, og det var en selvfølge at hunder, katter, marsvin og fugler skulle ha det like godt som oss, så et godt stell lærte jeg fra barnsben av. Sorgen var stor da et marsvin døde på min 6-års dag, og tårene rant i strie strømmer for det stakkars marsvinet som hadde vært så sykt. 

Selvfølgelig er jeg oppdratt til å ha empati og medfølelse over andre mennesker også. Familien min har gode verdier, og dette har naturlig nok satt sitt preg på meg. Men fokuset lå også på at også dyr fortjener vår oppmerksomhet, på lik linje som med mennesker.  Derfor blir jeg også helt fra meg når pusekattene våre blir syke, fordi jeg ser at de har det vondt. Jeg lener meg på dyrlegens faglige kompetanse, om hvorvidt pus har en tilstand som kan behandles eller om det er best om pus får slippe livet. Jeg setter min egen egosime til sider, det skal være for pus’ beste. Jeg gråter når de har det vondt, og jeg gråter selvfølgelig i redsel for å miste dyrene som jeg er så utrolig glad i. De er en del av familien og dagliglivet vårt!

Vår ene pus, Smokey, har nettopp gjennomgått en operasjon. Smokey er snart 13 år, og gjennomsnittlig levetid for en Hellig Birma som han, er 12 år. Han har vært i meget god allmenntilstand, og vi tenkte at han kom til å tåle selve operasjonen. Det gjorde han også, men for matmor var fortvilelsen stor da han lå på gulvet og ulte etter narkosen. Lampeskjermen over hodet fikk han panikk av. Denne rolige og fantastisk snille pusen slet, og i tillegg var dette en smerte som hadde blitt påført ham. Men denne operasjonen var nødvendig for hans livskvalitet, og jeg trøstet meg med at de første dagene ble verst. I desperasjon over hans panikk av halskragen kjøpte jeg babyklær og kledte på ham, slik at han ikke skulle komme til såret i baken. Det fungerte bra noen få dager, så ble formen til pus bedre. Da klatret han bare elegant ut av klærne. Ingen utvei, kragen måtte fram igjen. Og nå gikk det plutselig veldig bra, antakelig hadde han gjenvunnet kontrollen over kroppen etter narkosen, og taklet det på en beundringsverdig måte. Etter to dager «fersket» jeg ham, han klarte jammen å nå operasjonssåret med kragen på! Såret ble irritert, og han fikk en større krage. Nå klarte han ikke å få til å spise og drikke, så det krevde kragepauser. Og samme kveld klarte undertegnede å sovne fra pusen som hadde pause. Jeg våknet etter en halvtime, og pus hadde klart å fjerne et sting. Full av fortvilelse og dårlig samvittighet hev jeg meg på telefonen til dyrlegen vår. Ingen svar, det var tross alt etter midnatt. Ringte dyrlegevakta, og snakket med en beroligende dyrlege som forsikret meg at dette kom til å gå fint, og at det kunne vente til mandag når vår egen dyrlege hadde åpent. 
Samtidig med sårdramaet begynte pus å nekte å gå på do. Smokey er, sammen med de to andre pusene, innekatt og har aldri hatt problemer med å bruke sandkasse. Timene gikk. Det ble et døgn. Det ble to døgn. Jeg ringte dyrlegevakta, samtidig som jeg øste min frustrasjon over på en dyrlege på twitter. Smokey hadde god almenntilstand, og viste ingen tegn på smerter når jeg trykket på magen. Han gikk heller ikke i sandkassen og prøvde på å tisse. Han ville bare ikke på do i det hele tatt! Nesten tre døgn gikk det, og matmor var omtrent «nervevrak» av hele situasjonen. Lite søvn, masse bekymring og pusestell satte også sine spor i min egen helsetilstand. 

Nå er det gått to uker etter operasjonen, og Smokey hadde sin siste kontroll i dag. Ingen mer antibiotika og ingen mer lampeskjerm. Etter en meget vellykket operasjon , og etterhvert en fin tilhelingsprosess, kan matmor nå slippe skuldrene. Pus er friskmeldt! 

188566_5473405497_7178_n

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: