Gå til innhold

Frøyas historie

11.02.14

Dette er historien om Frøya.

Frøya var en veldig spesiell pus som kom til oss våren 2003. Det var så tilfeldig at det ble henne. Vi hadde en kastrat fra før, og tenkte at Snorre skulle få en lekekamerat. Jeg ringte på en annonse i avisen, og dro for å se på kattungene. Sjokket ble stort da damen sa at jeg måtte ta med meg kattungen der og da, jeg anslo alder til å være bare rundt tre uker. Hvis ikke ble den å dø. Dette var halvsøsteren til Frøya, og jeg tok nøstet med meg hjem. Det ble en uke med baby i hus, før Snorre plutselig ble syk. Hva som egentlig feilte Snorre er et mysterium, men de siste to timene før vi hadde time hos dyrlegen lå han og ristet på gulvet. Mest sansynlig var han forgiftet av noe, og måtte avlives. Tilbake satt vi med en pusebaby på bare rundt 4 uker. Jeg hev meg på telefonen til damen som ga henne vekk, og hørte om hun hadde flere kattunger som jeg kunne redde fra den sikre død. Sånn kom Frøya til oss, halvsøsteren til Saga, 5 uker gammel.

Det ble rett og slett en spedbarnstid med disse to pusebabyene i hus. Frøya var fryktelig tynn da vi fikk henne, og vi begynte å fete henne opp samtidig som de begge fikk ormekur.  Her er Frøya til venstre og Saga til høyre:

Bilde

 

Her ser dere hvor tynn Frøya var: 

Bilde

 

Saga og Frøya hang sammen i tykt og tynt, og vi tok de med oss på reiser tidlig sånn at de skulle bli vant med reiseburet. Men Frøya var fryktelig nervøs og skvetten av seg. En liten brå bevegelse, og Frøya ble veldig redd.

Frøya vokste, og vi så at nesen hennes var annerledes. Så begynte det å vokse fram en huggtann midt i munnen, som stakk ut. Frøya ble likevel en svært vakker pusedame, selv om hun var like sky for fremmede, og nervøs av natur: 

Bilde

 

Vi fikk også vår døve, hvite Amalie inn i familien. De tre var et lykkelig trekløver med tette bånd. Samme høst som bildet ovenfor ble tatt forsvant Saga, og kom aldri til rette. Etterhvert fikk vi vår herlige birma Smokey omplassert til oss, men her var ikke kjemien helt god mellom Frøya og Smokey. Amalie ble den blonde i midten som gikk godt med begge to. 

Tiden gikk, og i 2005 hadde vi alle tre pusene med på ferie til mine foreldre. Vi laget luftegård til dem, og de nøt å kunne gå inn og ut selv om de var på fremmed plass. Så forsvant Frøya, som den rene Houdini kom hun seg ut av luftegården. Fremdeles skjønner vi ikke helt hvordan hun klarte det, men sånn ble hun altså nordlending. Vi så henne flere ganger før vi måtte returnere sørover, men vi fikk aldri tak i henne. Vi kunne få klappe henne litt, men – som vanlig – et minste forsøk på å løfte henne og hun stakk avgårde. 

Frøya ble ute i 4 måneder. Mamma gikk hver dag og ropte på henne, og hadde med mat ut. På høsten begynte de å ha soveromsvinduet åpent, det samme vinduet de kunne gå inn og ut til luftegården. Og en morgen da foreldrene mine stod opp, satt Frøya på kjøkkenet. Hun var tilbake! Det måtte en svært forsiktig tilnærming til, men sakte fikk hun tillit til mamma og fikk kos. Frøya som elsket kos! 

Det gikk 8 år, de tre siste årene var hun innekatt og fikk en helt ny trygghet rundt seg. Hun begynte å være mer i stua, og var rask med å hoppe på fanget for kos. Så i fjor, i 2013, skulle mine foreldre endelig ha seg en ordentlig ferie. Jeg reiste opp og hentet Frøya ned hit igjen, hun kunne ikke være så lenge alene med bare tilsyn. Hun var blitt helt avhengig av mennesker. Tiden var kommet for å hente henne hjem hit igjen. Men nervøs som hun var, fikk hun helt panikk i buret da broren min skulle kjøre med henne til meg på flyplassen. Han måtte innom en veterinær og få satt en god dose beroligende. Jeg landet, hentet pus, og dro avgårde igjen. Turen gikk fint, og hun begynte så smått å våkne til underveis på siste flyvning. 

Vi hadde forberedt alt til hennes hjemkomst. Foreldrene mine var kommet hit med hunden sin. Hunden Tessie var bestevennen til Frøya. De kunne stå og kose og kose. Så da jeg kom hjem med Frøya innlosjerte vi henne på gjesterommet sammen med dem, til vante lukter i et fremmed miljø. Vi skjermet kattene for hverandre, det hadde tross alt gått 8 år. 

Dette bildet tok jeg dagen etter at hun kom til oss igjen: 

Bilde

 

Vi fulgte den klassiske «oppskriften» med gradvis tilnærming og luktoverføring mellom kattene. Det gikk strålende, og Frøya fant seg til rette. Fremdeles var ikke kjemien på topp med Smokey, men de respekterte hverandre. 

Frøya var kosegrisen over alle kosegriser. Med en gang vi satte oss i sofaen kom hun for å kose. Hun malte og nøs, hun nøs ofte med den deformerte nesen sin. Det var så snørret fløy! 

Bilde

 

Hun ble varmere i trøya og begynte å leke i klatrestativene. Se hvor vakker hun var: 

Bilde

 

Skjønne, vakre, snille, redde Frøya ❤ 

Vi merket at hun hadde nok vondt i tennene sine. Og de siste dagene var hun litt mer fraværende, selv om hun hadde noen koserier. Da jeg børstet henne i går så jeg plutselig at hun var blitt endel tynnere. Og i natt oppdaget jeg at hun hadde gjort fra seg i gjestesenga. Et sikkert tegn på at noe er galt. Jeg satt oppe og gråt i hele natt, hun lå litt på fanget mitt, men uten å male. Jeg visste at noen behandling på denne redde damen ble umulig, og tidlig i morges måtte vi ta den tunge beslutningen at Frøya måtte få sovne inn. Medisinering var håpløst, det var hun alt for redd til. Og reise med henne til dyrlegen for flere behandlinger ville være en pine. Nå fortjente vår vakre Frøya å få fred. Jeg ringte vår faste dyrlege og avtalte tid for når vi skulle komme sånn at hun kunne få sovne inn.

Hun hadde flere tenner som var betent, og mulig en luftveisinfeksjon da hun var blitt tynnere og mannen min syntes at hun nøs mer nå enn før. Dyrlegen sa hun var tynn. Vi var sammen med henne hele tiden, selv om jeg måtte snu meg da den siste sprøyta skulle settes. Jeg ble en stund hos henne og bare koste og kysset den myke pelsen hennes. Endelig slapp hun å være redd for alt. Et liv i angst var over. Hun fikk med seg teppet sitt og favorittlekemusa si. 

Frøya ble 11 år, og de små potene hennes har satt dype spor.

Bilde

One Comment leave one →
  1. Pusebo permalink
    11.02.14 17:13

    Så vakkert…og så vondt. Goe, goe Frøyapusen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: