Gå til innhold

Ute av dvalen

19.02.15

Høsten og vinteren har vært helt forferdelig helsemessig. Men nå er jeg på vei ut av dvalen for denne gang.

Dette har nok vært den tøffeste perioden jeg har hatt etter at jeg ble syk. Lymfene har vært i en evig krigsmodus, og de små kulene har poppet opp i både tid og utide. Egentlig gikk de aldri helt vekk før de hovnet opp igjen. Jeg gikk omtrent inn i en dvale i høst, nå måtte bare mine egne behov komme først. Jeg tilbragte det meste av tiden i liggende stilling. Tre små turer var alt jeg fikk beveget meg ute i naturen på hele perioden, den siste var bare noen dager før jul og jeg deltok på et geocachingevent. Selvfølgelig er det aldri noen som ser på meg hvilken form jeg er i. Smilet er klistret på, og bilder som jeg deler både på fb og insta er selvfølgelig det jeg vil vise frem. Og jeg vil ikke vise frem at det meste jeg gjør er å ligge enten i sofaen eller i senga. Statusene mine sier heller ikke så mye om det, jeg er vel på sett og vis litt «skrytete» av meg og forteller hva jeg har klart å gjøre eller hva slags mat jeg har kokkelert. Særlig før jul er det jo alltid nok å gjøre, så jeg måtte virkelig disponere døgnet godt for å komme i mål.

Og det er i slike perioder man virkelig finner ut hvem som tenker på en. Hvem som sender en liten melding for å høre hvordan det går. Men enkelte har vel nok med seg selv og sitt, og ikke tar jeg særlig kontakt heller i slike perioder. «Hei, jeg har det jævlig i dag, er skikkelig dårlig. Hvordan går det med deg?» Hyggelig. Men at noen sender meg et lite pip og spør hvordan det går, det setter jeg pris på. Da svarer jeg heller at jeg lever, og takker for koselig melding. Jeg trekker meg inn i en dvale, det er så innmari tøft når kroppen bare umedgjørlig at jeg unngår det meste.
Jeg har kjent litt på dette den perioden, og det føles sårt. Både fordi jeg savner kontakt der jeg er inni den lille bobla mi, men også fordi jeg får fort dårlig samvittighet fordi jeg ikke har evne til å være verken den vennen eller det familiemedlemmet jeg egentlig ønsker.  Det er neppe enkelt å forholde seg til kronisk syke mennesker over tid. Men jeg må først og fremst ta hensyn til meg selv og mannen min i slike perioder. De som ikke evner å se det får heller holde seg unna. Men kanskje det sier litt om hvordan forholdet er i utgangspunktet. Det er noe som heter «elsk meg mest når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest». 

I slutten av januar følte jeg at det gikk framover og oppover igjen. Og det første jeg har tatt tak i er aktiviteten min. Jeg vil gå en tur ute i frisk luft hver dag, og har satt et mål om å gå mellom 1 og 3 km hver eneste dag, uansett vær. I disse bedre periodene mine må jeg fokusere på å få formen litt opp igjen, jeg føler at kroppen rett og slett råtner hen med så mye inaktivitet. Og så er det himla godt å få lufta hodet litt ute i naturen. 
Jeg har slitt med noe betennelsesgreier under føttene mine i rundt halvannet år. Det har ikke blitt bedre av å ta det med svært ro i løpet av høsten og vinteren, så til slutt dro jeg til legen min. Dette greiene har nå begynt å «krype oppover» siden jeg feilbelaster både føtter og bein. Jeg er hoven, og problemkneet mitt er begynt å knirke og knase hele tiden. Jeg står nå på venting til fysikalsk behandling, og ser utrolig frem til at jeg skal slippe å få så vondt når jeg er ute og går. Enkelte dager biter jeg tennene sammen og skyver vekk tårene når jeg går. Men ut skal jeg, sånn sett er stahet en fin ting.

Oppi alt dette har jeg en fantastisk ektemann som er der for meg. Det kan ikke være helt enkelt å leve med meg, og innerst inne bærer jeg på en frykt om at han synes nok er nok. Selv om vi har det veldig bra sammen, og vi disponerer tiden vår godt med fokus på de myke verdiene. Det er dager hvor husarbeid bare utsettes (det løper jo ingen vei uansett?!), og heller gjør noe sammen. Vi engasjerer oss i hverandres hobbier – han holder på med luftfotografering med såkalt drone, og jeg synes geocaching er morsomt. Vi kombinerer ofte dette, og får sett perler i naturen. Eller vi bare kravler oppi sofaen og enten ser noe på tv sammen eller har den gode samtalen. Eller vi lager god mat sammen, og over middagen har vi også gode samtaler og kan fremdeles finne små kroker inni hverandre som vi ikke helt kjente til. Vi har vært sammen i snart 16 år, og gift i snart 9 år. Og han er min trygge havn, fyret som viser vei, min store støtte og min aller kjæreste. Jeg kan overhodet forestille meg livet uten ham, min store kjærlighet!

Nå som jeg er på vei ut av dvalen for denne gangen, håper jeg at jeg får en god og aktiv periode hvor jeg kan fortsette å utvikle mine evner, og få en masse gode opplevelser med både mann og venner. Og det vet jeg at jeg vil få. ❤ 

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: