Sånn kan det gå.

Jeg skrev tidlig i vår hvordan jeg var ute av dvalen for denne gangen. Det var en sannhet med modifikasjoner egentlig. Jeg fikk begynt å være aktiv i igjen, og startet en rolig opptrening med gåturer. Det resulterte i en skikkelig oppblomstring av betennelsene i beina mine, og enkelte dager klarte jeg omtrent ikke å stå. Begynte på fysikalsk behandling, hos en fysioterapeut som egentlig ikke var så veldig optimistisk. Så begynte noen voldsomme smerter som resulterte i tre sykehusinnleggelser på fire uker. Etter den siste innleggelsen fikk jeg en (enda en liksom) diagnose, og ble satt på medisin som gjør at jeg ikke kan kjøre bil.

Dette var i begynnelsen av april. Jeg ble rimelig isolert, og helt avhengig av mannen min dersom jeg skulle noen steder og ikke kunne ta buss. Venner jeg trodde jeg hadde ved min side har glimret med sitt fravær, ikke et eneste tilbud om å bli med ut på «luftetur» eller komme på besøk, faktisk ikke et eneste pip kom fra enkelte. Eneste jeg hørte fra den kanten var det jeg fikk høre via andre. Og det var visst ikke bare gode ting enkelte «venner» hadde å si om meg og mine. Så lurt kan man bli. Venner viste sitt sanne ansikt. Man skal jammen passe seg for hvem man gir hjertet sitt til.

Mens noen aldri tok kontakt, så dukket andre opp og viste at de faktisk brydde seg. 

Så da er det sant da, at det er når det gjelder at man finner ut hvem som egentlig er dine venner. At de hyler for at ikke jeg er der for dem, får de ta på sin egen kappe. For de var heller ikke der for meg.